Jeg har tenkt en stund på hva slags ting jeg skal skrive på denne bloggen. Det viser seg at jeg vil starte med dette; en kort gjennomgang av Job-temaet i Shakespeares uforlignelige mesterverk, King Lear. Det er to av de tekstene jeg elsker mest på denne jord.
Jeg skrev et pensumreferat om dette for ca et år siden, da jeg tok et emne om Visdomslitteratur på Det teologiske fakultet, UiO, hvor jeg studerer. Først lurte jeg på om jeg skulle laste opp filen som den er, men kom på bedre (forhåpentligvis) tanker. Derfor er dette en omarbeidet versjon, som er et forsøk på en tilpasning til lesere som hverken er min professor, eller har tatt kurset.
Til denne gjennom gangen har jeg valgt ut tre ulike stemmer fra utsiden, som vil gi et innblikk i de ulike sidene ved King Lear (King Lear, (red. R.A.Foakes), 1997, The Arden Shakespeare, Third Series) jeg kommer til å fokusere på; Det er Steven Marx (Shakespeare and the Bible, 2000, Oxford University Press, ss 57-78), Aleida Assmann (Wholesome knowledge: Concepts of Wisdom: i Life-Span Development and Behavior Volume 12, (red. Featherman, Lerner, Perlmutter), ss 187-224) og Harold Bloom (Shakespeare – the Invention of the Human, 1998, Riverhead Books, New York, ss 476-515). De representerer tre forskjellige posisjoner som alle er verdt å ha med. Men først en kort summering av stykket, med vekt på detaljer og grunntrekk som er relevante i denne visdomslitterære sammenheng.
Kort resumé
King Lear er en gammel mann med en gloriøs fortid som allsterk konge i det forhistoriske England. Han kjenner alderen tynge, og bestemmer seg for å fordele sitt rike imellom sine tre døtre. Seremonien – som Lear sikkert har planlagt til punkt og prikke, inkludert utfall – går til de grader galt, og den gamle kongen blir drevet ut, ydmyket, og føler i sin dumhet at det eneste barnet han faktisk elsker, har sveket hans kjærlighet. Det bærer ut på heden, hvor kongen sammen med sin kjære Fool, Old Tom (som egentlig er den fordrevne helten Edgar), den trofaste Kent samt den ulykkelige og blindede Gloucester (far til Edgar, uten at han gjenkjenner sitt barn), raser, lider, blir sprøyte gal, og føler seg forlatt av gudene han i gode tider satte sin lit til. Tilslutt finner han tilbake til den skjære Cordelia, bare for å oppleve hennes død, før han selv dør av et brustent hjerte. Underhistorien til Edgar og hans far Gloucester blir vist til senere, og den er like rørende og sterk som hovedfortellingen. Dette stykket blir med rette regnet som en av verdenshistoriens mesterverker.
Marx’ beskrivelse av Lear-Job-sammenhengen
Allerede i andre kapittel i sin artikkel kommer Steven Marx inn på likhetene mellom Jobs bok og King Lear, og mellom deres hovedkarakterer. Han drar paralleller mellom Jobs bok som del av visdomslitteraturen, og King Lear som del av den mer universelle og mytiske av Shakespeares stykker. Begge tekstene, sier han, kommer etter en historiedel; Jobs bok etter historien om Israelsfolket, King Lear etter Shakespeares historiske kongedramer. Han presiserer at det er den kristne Bibels kronologi han her følger, da det uansett vil være den eneste Shakespeare kjente til.Videre er karakterene like fordi de begge er satt ut av tiden; Job til det obskure landet Uz, og Lear til de gamle briters tid. Altså skifter man fokus fra hva som skjer til hvem det skjer med og hvordan de takler det. Også koblingen til visdomslitteraturen kommer tidlig i artikkelen, hvor forfatteren poengterer at både King Lear og Jobs bok er kritikker av bestående sannheter. King Lear er en kritikk av tanken om ufeilbarlige, gudegitte herskere – stykket ender jo i uvisshet, både når det gjelder land og konge. Og Jobs bok kan leses som en kritikk av den skjematisk oppsatte visdomstradisjonen, som ikke har rom for diskrepans. Hans liv passer ikke inn i tanken om at det går de gode godt og de onde ondt, for han er et godt menneske som har det forferdelig. Altså snakker vi her om en kritisk tradisjon innenfor tradisjonen, og ”[l]ike Job, King Lear is part of this Wisdom Literature tradition.”Som han sier:
”Tragedy is Wisdom Literature dramatized.”
I tillegg til disse viktige punktene som jeg har valgt å bruke plass på, er det også et essensielt poeng at strukturen i begge tekster er lik, og passer inn i Aristoteles’ teori om tragedier. Og i forbindelse med et stikkord i vårt kurs, (det var to stikkord i kurset, i forbindelse med visdomslitteraturens tema – lidelse og livsmot (forf. anm.)) siteres Aritoteles på at ”suffering” er en hovedingrediens. Og denne lidelsen oppleves flere ganger av karakterene som forårsaket av Gud eller gudene, hvilket Marx påpeker. Desperasjonen som denne lidelsen fremkaller, illustreres godt i Jobs revning av sin kappe, som Lear er et ekko av i tredje akt.
Aleida Assmann – en visdomselskende litteraturprofessor
I begynnelsen av sin artikkel skriver Assmann om sitt prosjekt, at det er en ”litteraturhistorie som er stimulert av en interesse i historisk antropologi.” Vår æresdoktor (Assmann er utnevnt til æresdoktor ved Det teologiske fakultet, UiO – hun jobber mye med kollektiv hukommelse i form av tradisjoner) poengterer at man i tillegg til vanlig litteraturkritikk, hvor man er opptatt av tidsbestemte og kontekstuelle problemstillinger, også kan leses som et uttrykk for fellesmenneskelige erfaringer, og som et tegn på hvordan menneskene har forandret seg igjennom tidene.
Hun kommer med en type definisjon av Visdom, som sier at det er ”validated action, behavior, or attitude. It is in the eye of the beholder who estimates it rather than in that of the observer who measures it.” Og videre at “extension, depth, difficult accessibility, and wholesomeness” kan være kriterier for denne særskilte typen kunnskap. Det siste kriteriet må vi anta er hennes hovedinteresse, da artikkelen bærer dets navn. Og i gjennomgangen av dette, blir Hebraiske og Hellenistiske begreper trykket frem, som ”soterological and therapeutic, respectively:
- The fear of God is the beginning of wisdom.
- Know thyself.”
Visdom er kunnskapen om den kosmiske orden, og gjennom selvkontroll, det vil si dydig oppførsel, vil man kunne leve best mulig i forhold til denne.
Selv om det ikke er plass til dypere gjennomgang av artikkelen, er det allikevel én ting som må fremheves. Mot slutten av artikkelen, er den en oversikt over fire typer Vismann, hvorav tre er Shakespeare-karakterer. Den siste er særlig relevant i forhold til King Lear, fordi det er narren Jaques fra As You Like It som representerer den skeptiske Visdommen. Han kan sammenlignes med Lears egen Fool, en nydelig karakter som er bærende i første del av stykket. I tillegg kommer Assmann med sitatet:
”All the world’s a stage,
And all the men and women merely players:
They have their exits and their entrances…”
Denne tanken kan konkret finnes igjen i flere sitater fra King Lear, som:
”When we are born we cry that we are come
To this great stage of fools”
Poenget med å bruke denne artikkelen er at Assmann gir en god definisjon og gjennomgang av Visdom, og at hun viser at det er legitimt å knytte for eksempel Shakespeare til denne genren. Det at hun ikke konkret bruker stykket King Lear er i dette henseende uviktig, fordi det fortsatt kan brukes til det formål å knytte dets tema til Job.
Gretten gammel gubbe
Hos Harold Bloom finner vi en god gjennomgang av King Lear. Han presiserer med en gang at han ser stykket i sammenheng med den jødiske Visdomslitteraturen, som påpekt tidligere selvsagt i en kristen kontekst, da det er den eneste Shakespeare selv vil ha vært oppmerksom på. Dette gjør han imidlertid ikke ved å sammenligne det med Jobs bok, men ved å sammenligne Lear med den aldrende Kong Salomo, som portrettert i Proverbia, Qoheleth og Salomos Visdom. Denne figuren har tradisjonelt vært selve symbolet på Den vise leder. Dette underbygger han ved å vise til en ganske nøyaktig sitat fra Salomos Visdom som finnes i Lears beskrivelse av seg selv og menneskelivet og som menneskeliggjør den sterke kongen ved at han innrømmer at han som alle andre kom gråtende inn i denne verden. Videre sammenligner han kongene ved at deres riker etter dem ble delt opp, og dermed at det ligger noe uforløst i deres bortgang. Denne sammenligningen kan ha mye for seg, men det virker som om barnet blir kastet ut med badevannet når Bloom på sett og vis vil ta bort sammenhengen mellom Job og Lear samtidig som han åpner for Salomo. Vil han bare være ny og spesiell? Han sier at det er svært vanlig å se Job-motivet i dette stykket, og kommer med etpar svært tynne argumenter for at dette ikke holder mål. Når han kan påstå at sammenligningen ikke virker fordi Lear ikke mister alle barna sine før helt på slutten, og dermed ikke lider like mye som Job, må man nesten le; det er lite treffende, og veldig skjematisk, og virker som en dårlig unnskyldning for å få lov til å trekke inn Salomo i stedet. Når Job i tillegg sier
”Naken kom jeg fra mors liv,
naken vender jeg tilbake.”,
er parallellen til fotnote 18 så tydelig som overhode mulig. I tillegg siterer han tilslutt Lears ”A dog’s obey’d in office.”, hvilket passer godt inn i Marx’ argument om maktkritikk hos Job og Lear. I tillegg understreker han også den qoheletske ”tomhet”, som unektelig er en konstituerende del av temaet også i Jobs bok.
Avrunding
Som avrunding kan det være en god idé å trekke inn de ulike delene igjen, og se om det går an å få noe enhetlig ut av det.
Gjennom Steven Marx’ artikkel om Job-motivet i King Lear kan man se at det er tydelige likheter mellom tekstene, som klart blir satt i den større sammenhengen Visdomslitteratur, hvor Marx også understreker fellestemaet ”lidelse”.
Hos Aleida Assman kan man, hvis det fortsatt skulle være noen tvil, se en legitimisering av å bruke relativt sett moderne tekster som Shakespeare-stykker i en analyse av Visdom.
Harold Bloom kritiserer denne tekstens prosjekt i og med sin avvisning av Jobs bok som tolkningsnøkkel til King Lear. Men denne avvisningen virker tynn, da det han egentlig vil kun er å trekke inn enda en figur til belysning, nemlig Salomo som fremtrådt i Visdomslitteraturen.
Men for å gjøre et siste poeng, spørs det om ikke denne Salomo-figuren faktisk står for den samme type Visdom, den skeptiske, som også Jobs bok ser ut til å fremheve. Er ikke dette nettopp en bekreftelse av at King Lear er et stykke med sterke visdomstendenser, som særlig kretser rundt de to hovednøkler i dette kurset, nemlig ”lidelse” og ”tomhet”?
Og utifra denne skeptiske holdningen til menneskelivet, vokser det ikke i både Jobs bok og King Lear frem en type livsmestring? Shakespeare lar tross alt Edgar redde sin far ifra selvmord ved å lure ham til å tro han ved et mirakel overlevde forsøket; Gloster kommer fra det med livet i behold, og et nyvunnet livsmot. Og som vi har hørt: i all sin fortvilelse, i alle sine selvmordstanker og uutholdelige lidelse, følger ikke Job sin kones råd om å spotte Gud og dø; han kommer ut på andre siden som et bedre menneske enn før.
Dette er et lite litterært/teologisk prosjekt inspirert av den amerikanske komponisten John Cage, utført på min favorittbok i Det gamle testamente, Qoheleth – eller Forkynneren, som den heter i nyere norsk oversettelse (78/85-utgaven). Jeg ruller terning mens jeg har teksten foran meg, teller så mange ord bortover som resultatet, og fortsetter derfra. Jeg skriver store og små bokstaver, pluss tegn, slik som de står ved det ordet jeg lander på. Det blir dermed et tilfeldig utvalg av ord fra teksten, som samlet blir en ny, og fra min side meningsløs, tekst. 
